Generelt om hepatitt B
Hepatitt B er vanlig blant innvandrere til Norge. Det finnes nå effektiv behandling mot sykdommen, men ikke alle vil ha et så alvorlig forløp at behandling er påkrevet. Screening for hepatocellulært carcinom er nyttig for noen, men ikke alle har så høy risiko at et slikt tiltak er påkrevet. Vår kunnskap om det naturlige forløp av hepatitt B infeksjon er mangelfull og entydige råd om hvilke tiltak som bør tilbys hvilke pasienter kan derfor ikke gis. Denne veilederen gir uttrykk for det vi oppfatter som norsk konsensus om disse og andre spørsmål om hepatitt B.
De fleste med kronisk hepatitt B i Norge har opprinnelse fra land med høy forekomst av hepatitt B.
Siden 1990 er omlag 17 000 personer meldt til Folkehelseinstituttet med kronisk hepatitt B, og i tiden 2015-2021 ble det gjennomsnittlig meldt 13 tilfeller årlig av akutt hepatitt B (MSIS.no).
Flesteparten av de med kronisk hepatitt B er innvandrere som er smittet som barn i hjemland hvor hepatitt B opptrer endemisk. Blant pasienter med hepatitt B i Norge er de vanligste opprinnelsesområdene Sørøst-Asia, Øst-Afrika og Øst-Europa. Personer av norsk opprinnelse er hovedsakelig blitt smittet gjennom seksuell kontakt og injiserende rusmiddelbruk.
Hepatitt B smitter gjennom seksuell kontakt eller kontakt med blod.
Hepatitt B-viruset (HBV) smitter direkte eller indirekte. Direkte kontaktsmitte skjer først og fremst gjennom seksuell- eller blodkontakt. Indirekte smitte skjer ved kontaminerte sprøytespisser og blodprodukter. Smitterisiko er korrelert med viruskonsentrasjon i blodet og blodvolumet man er eksponert for.
Det er stor risiko for periatal smitte fra mor til barn når mor har kronisk hepatitt B. Slik maternell smitte er globalt den vanligste årsaken til kronisk infeksjon. Uten neonatal profylakse (vaksine og hepatitt B immunglobulin etter fødsel) vil opptil 90 % av barn født av HBeAg positive mødre bli smittet i forbindelse med fødsel.
Kronisk HBV-infeksjon forløper i ulike faser, avhengig av vertens immunrespons (Tabell 3). Ikke alle pasienter går gjennom alle disse fasene og varigheten av hver fase varierer. I 2017 ble det innført ny nomenklatur, og vi angir her både ny og gammel nomenklatur siden begge fortsatt er i bruk:
HBeAg positiv kronisk HBV-infeksjon (tidl. «immuntolerant fase»):
De fleste i denne fasen er barn og unge voksne. Disse er HBeAg positive, har svært høy virusmengde og normale transaminaser. Smittsomheten er meget høy i denne fasen.
HBeAg positiv kronisk hepatitt B (tidl. «immunreaktiv fase»):
HBeAg positive med forhøyede transaminaser. Tegn til inflammasjon vil sees histologisk. I denne fasen vil virusmengden fortsatt være høy, men fallende sammenlignet med tidligere. De fleste vil oppnå HBeAg-serokonversjon i løpet av få måneder med påfølgende suppresjon av HBV DNA, slik at pasientene går over til HBeAg negativ HBV-infeksjon («inaktiv bærer»). En viss andel vil imidlertid ikke oppnå immunkontroll og ender opp med HBeAg negativ kronisk hepatitt.
HBeAg negativ kronisk HBV-infeksjon (tidl. «inaktiv bærer»):
Dette representerer den største gruppen med kronisk HBV-infeksjon. Disse er HBeAg negative, har normale transaminaser og lav HBV DNA (< 2000 IU/ml). Det vil ikke foreligge inflammasjon histologisk. Pasienter som forblir i denne fasen har god prognose uten behandling, men progresjon til HBeAg negativ kronisk hepatitt B forekommer.
HBeAg-negativ kronisk hepatitt B (samme benevnelse som tidligere):
Disse pasientene har svingende høy virusmengde (> 2000 IU/ml) og transaminase-aktivitet over eller i øvre del av normalområdet. Det vil påvises tegn til inflammasjon histologisk.
Tabell 3. En skjematisk fremstilling av de fire fasene av kronisk HBV-infeksjon.
